this school year...

Hei dere. Jeg har vært veldig i tvil om det jeg skal skrive om nå er noe å poste på bloggen, men det er kommet til et punkt hvor jeg er klar for å fortelle dere hvordan jeg egentlig har det og hvordan jeg har hatt det. De fleste ville sikkert ikke gjort det samme som meg, men jeg har skjult det nå i 1 år og jeg orker ikke mere. Det virker som om negativitet følger meg overalt. Det siste året har vært et rent mareritt, har så å si nesten ingen bra minner fra tiden. Jeg har vært så langt nede, og det har skremt meg og se hvordan jeg har blitt. Når du mister bestevenninna de, og i tillegg starter på ny skole, gjør to/tre feil, føler deg litt utafor i gjengen, starter på nytt håndball lag i tillegg til at søstera de flytter til Oslo ? hva kan jeg si? Timingen kunne ikke vært verre.  Selv om dette har vært ett av mine mest forferdelige år, så er det det året hvor jeg har lært mest ? ikke bare om meg selv, men også om hvordan jeg ikke vil være som person og hvordan jeg vil oppføre meg mot andre. Jeg håper virkelig at de menneskene som har noe vondt å si om alt og alle bare kunne se på seg selv først og ta det fra der.  Jeg er så langt nede at ingen ting er gøy lenger, jeg prøver å smile hver dag og være glad men bak mitt smil skjuler det kun to ting smerte og sinne. Det at folk har dannet et bilde av meg er jeg ganske sikker på, men noen ganger skulle jeg ønske at jeg bare kunne sette en strek over alt sammen og starte på nytt. Jeg er så lei av alle ryktene, dritt kommentarer, jeg er så ferdig med det og så utrolig lei det. Å være alene om det her, og ikke ha noen å snakke med er hardt, når du ser alle i vennegjengen har en de kan stole på og fortelle alt til. Dere lurer kanskje på hvordan jeg kan ha det så ille, og hvordan jeg kan klage over alt og ingen ting, og jeg lover dere ? jeg spør meg selv det spørsmålet hele tiden. Mennesker dør i krig, av sykdommer, og her sitter ei frisk jente, med tak over hodet og klager over småting. Jeg hater at det er slik, men jeg prøver virkelig og komme gjennom det. Men det eneste folk ser er ei smilende jente, men bak det smilet skjules altfor mye. Det føles veldig deilig å få sagt dette, og jeg føler meg 20 kilo lettere. Jeg er langt i fra perfekt og alt jeg ønsker meg er å være glad og være med dem jeg elsker mest av alt. 
Er det noe jeg har lært av det siste året, så er det at du må stå på egne bein, uansett hvor vondt det er, gråte masse, tilgi og følge hjertet. 


People cry, not because they?re weak. It?s because they?ve been strong for too long. 
Meningen med dette innlegget er å hjelpe flere mennesker spesielt jenter der ute, som sliter med kanskje noe av det samme som jeg har slitt med!♥

  • Dato:19.07.2012
  • Klokken:00:24
  • Kategori:
  • Blogg
  • Kommentarer: 3

3 kommentarer

http://venjapenja.blogg.no/

Dato: 19.07.2012 Klokken: 22:04

tøft av deg å skrive om det, håper du får det bedre etterhvert!:)

Emilie

Dato: 19.07.2012 Klokken: 23:07

Håper du vet at vi er her for deg ♥♥

Mathea

Dato: 23.07.2012 Klokken: 19:24

Kjempe bra skrevet Mari! Håper du vet jeg er veldig glad i deg :')

Skriv en ny kommentar




marismestad

Hei alle søte. Jeg er ei jente på 16 år som bor på et lite sted sammen med familien. Jeg går første året på allmennfag og kan nesten ikke vente til å bli ferdig der, for etter vgs går ferden videre til USA. Jeg har blogget i 1 år nå, og blogger om litt av hvert. Håper dere liker dere her, og hvis det er noe dere lurer på så er det bare å spørre i kommentarfeltet nedenfor. Vi sees! :)

KATEGORIER

ARKIV


hits